by Paal Nymoen
in: F. A. Stylegar (red) Mangesysleren, Kristiansand, 2010, 86-111
Når dette skrives er det bare noen få dager siden jeg dykket ved en liten holme som heter Tove ytterst i Kvåsefjorden... more
Når dette skrives er det bare noen få dager siden jeg dykket ved en liten holme som heter Tove ytterst i Kvåsefjorden på grensen mellom Aust og Vest Agder i Sør Norge. For meg var denne svømmeturen mellom tareskog og bergskrenter mer spennende enn vanlig, foranledningen var som følger:
I funnarkivet ved Norsk Sjøfartsmuseum ligger en mappe som består av et ”melding om sjøfunn – skjema”, noen få notater samt et brev fra Mineral – Geologisk museum i Oslo. I meldingen som er undertegnet av to dykkere fra Toppdal dykkerklubb, Jan Raustøl og Jørgen Magne Grødum, står det ganske kort: En samling avlange steiner funnet høsten 1989 ved Toveskjær –innløpet til Kvåsefjorden på 15 meter dyp. Et notat i samme arkivmappe opplyser at funnet ble gjort på en fjellhylle i bratt skrånende terreng og at det ble observert flere lignende stein innenfor et avgrenset område. En av steinene ble tatt med opp og levert til museet som senere ba geologen Johannes A Dons om å vurdere steinens proveniens. I sitt svar skriver Dons at Steinen er uten tvil et fremmedlegeme jfr funnstedets geologi og videre, etter å ha sammenlignet et tynnslip av den med brynestein av Eidsborgtype: Min konkusjon er derfor at den kan være av Eidsborgopprinnelse idet den av mineralsammensetning og struktur er innenfor variasjonsbredden hos Eidsborg kvartsskifer.
Jeg er arkeolog, og har ofte vært borti ”Eidsborgbryner” i forbindelse med lesing og graving ymse steder og sammenhenger. Det forekommer meg at flere arkeologer før meg har forelsket seg i proveniens når det gjelder bryner fra arkeologiske kontekster. Brynesteinsbruddene i Eidsborg i Telemark er godt kjent, og virksomheten her har hatt et stort omfang, i tid og i produksjonsmengde. Dette er nok en av grunnene til at arkeologer med mindre kompetanse på området enn Dons, finner at et bryne ”kan være av Eidsborgopprinnelse”. Kanskje er det også den lange transportåren fra bruddstedene ut til kysten, kombinert med de mulighetene sikker kunnskap om et opphavssted for en handelsvare gir for arkeologiske problemstillinger som har fascinert mange.
Mitt utgangspunkt for å arbeide med temaet nå har sammenheng med undersøkelsen av et middelalderskip i Skienselva i Telemark. Av det som var bevart fra lasten i fartøyet var et parti stein –tolket som brynesteinsemner. Jeg har ikke bevis for at de kommer fra Eidsborg men i dette tilfellet kan trolig frasen ”etter all sannsynlighet” relativt trygt brukes om skipslastens proveniens.
At eksport av brynestein fra Eidsborg i Telemark er en mer enn 1000 år gammel historie vet vi fra både arkeologiske og skriftlige kilder. Brynesteinsbruddene var i drift helt fram til 1950 –tallet, de er omtalt i flere skriftlige kilder og den siste fasen av virksomheten er grundig beskrevet, først av Rolf Falck Muus, senere av Skaardal og Haakon Livland. Selv om brynesteinene fra de mange bruddstedene i Lårdal og Eidsborg er et "innlandsprodukt" har, som de fleste andre handelsruter i jernalder og middelalder, vannveien vært sentral. Fra steinbruddene som finnes spredt i åsene rundt Eidsborg stavkirke 600 m.o.h i hjertet av Telemark, til nærmeste utskipningshavn til sjøveien fra Skien, er det en 12 mil lang vannvei av innsjøer, elver og eid.
Både Tveitane og Myrvoll har beskrevet og diskutert transportåren og organiseringen av virksomheten i vikingtid og middelalder ut fra stedsnavn, arkeologi og topografi. Historier om steinfrakten ned Skiensvassdraget i nyere tid er dokumentert av blant annet Livland.
Ut fra det arkeologiske kildematerialet fra utgravningene på Handelstorget i Skien karakteriserte Siri Myrvoll den tidligste fasen av dokumentert bebyggelse - flettverksfasen (slutten av vikingtid) som et ”varelager” for brynestein. Andre funngrupper viste spor av arbeid med bein, horn og lær og at det fra 1000 –tallet var etablert en type økonomi her som ikke var jordbruksbasert. Av mengden brynesteinsemner påvist i alle bebyggelseslagene slutter Myrvoll at en transitthandel med denne varen kan ha vært en viktig faktor for bosetningens økonomi.
En tidlig skriftlig kilde om Skien og brynehandelen er beretningen i Sverres saga om slaget ved Fimreite i 1184 som sier at Heklungene brukte brynesteinsemner fra Skien som kastevåpen. Falck-Muus nevner Fimreite – slaget og tar samtidig med et annet tilfelle av steinkasting i sjøslag nevnt i sagaene, nemlig slaget ved Gøta elv i 1159, der Gregorius Dagssøn (fra Skien) deltok. Sistnevnte eksempel virker noe søkt og er etter min oppfatning snarere et bilde på, og et ønske om å billedliggjøre Snorres fortellinger med historiske fakta. Senere skal vi se at det lar seg hevde at bryner også kan ha vært assosiert med, og brukt som våpen i tidlig historisk tid. Her skal vi nøye oss med å konstatere at Snorre eksplisitt nevner at det i sjøslaget ved Fimreite ble brukt stein fra vareballasten som våpen og at dette var hardsteingrjot fra Skiða. I denne omgang vil jeg nøye meg med å påpeke at kilden først og fremst er interessant i det den sier noe om at Skien var et kjent utskipingssted for brynestein på 1100 - tallet.
Skiens beliggenhet er så lang inn i landet man kom på kjøl uten å dra over land –ved utløpet av vannveier med forgreininger til et stort oppland. Sammen med jernet, huder, lin, tømmer og andre innlandsvarer kan brynesteinsemner ha vært stedets ”spesialitet” –men hvorvidt det er brynehandelen alene som er Skiens grunnstein kan vel diskuteres. Uansett er det klart at det i middelalder var en etablert oppfatning at stedet for brynehandel på Østlandet var Skien. Foruten mengden funn av ”brynestein av Eidsborgopprinnelse” spredt rundt i Europa er kongens tiltak for beholde kontroll over handelen ved eksplisitt å nevne denne varen i et brev fra 1358 et godt eksempel på det. Med Guds og sin hilsen til alle menn i Skien og Skienssyssel gjør Kong Håkon Skien til en ”priviligert by” ved å deklarere at her kan det handles med brynestein som dere har gjort fra gammel tid, noe som vel kan tolkes som en bekreftelse på forhold som allerede hadde alders hevd.
Noen årtier etter kongens privilegiebrev, gikk det helt galt for mannskapet på en bredbuket, klinkbygget, noe over 20 meter lang frakteskute –tungt lastet på vei ned elva fra Skien havn. Den korte strekningen fra lasteplassene i byen ut til fjorden var trolig vel så kritisk som de åpne havstrekkene det skulle ut på: de øvre delene av Skienselva var nå begynt å bli farlig grunne. Skipet kan ha tatt bunnen, kommet på tvers og tatt inn vann, forløpet er uklart –men at det forliste, ble stående på kjølen, og trolig raskt ble fylt med sand og leire er ganske sikkert. At havnevesenet i 1959 ikke visste at det sto et nærmest skroghelt middelalderfartøy inne i den sandhaugen de ønsket å fjerne hører også til de kalde fakta. Dermed gikk det helt galt en gang til, skipet ble knust.
Likevel, det som ble tatt vare på etter mudringen, sammenstilt med det som er funnet nå i forbindelse med fjorårets undersøkelser på forlisstedet, gir håp om at skipsrestene kan bringe inn ny kunnskap om middelalderske handelsfartøy. At skipet sank med last forsterker kildeverdien ytterligere, og som del av prosjektets problemstilinger knyttet til undersøkelsen er brynesteinshandelen satt opp som eget tema.
Det store omfanget denne steinindustrien har hatt, og den vide spredningen av produktet rundt om i Europa til tross, er listen over andre kjente skipsfunn med brynesteinsemner i lasten foreløpig kort. I tillegg til Bøleskipet har vi Klåstad skipet, ca 990 og Darss koggen fra ca 1290. Mye tyder på at listen nå kan bli lengre, mer om det avslutningsvis.
Dette var litt av bakteppet for hvorfor jeg opplevde dykket ved Toveholmen som mer enn vanlig spennende. Det er litt tidlig å si noe sikkert, men så langt er det mulig å påstå at steinlasten ved Tove ”etter all sannsynlighet” er brynesteinsemner fra bruddene i Telemark. I denne artikkelen tar jeg sjansen på å drøfte funnet med dette som utgangspunkt –vel vitende om at kilden også kan være er annet sted. Jeg skal
gjennomgå og kort kommentere proveniensbestemmelse og andre tidligere studier av bryner som arkeologisk kildemateriale. Skipsfunn og skipslaster med bryner ment som gave, bytte eller salg utgjør et ganske uvanlig kildemateriale og det åpner for flere interessante spørsmål. I denne artikkelen er jeg mer opptatt av å formulere spørsmålene, enn å drøfte mulige svar. I så måte er det en skisse til problemstillinger i et større forskningsprosjekt med skipslaster som utgangspunkt, her eksemplifisert ved et funn –derfor først en nærmere beskrivelse av funnstedet og steinlasten.
Download (.pdf) 
